oppikken

Dutch

Etymology

From op (up) + pikken (pick).

Pronunciation

  • (file)

Verb

oppikken

  1. to pick up, glean

Inflection

Inflection of oppikken (weak, separable)
infinitive oppikken
past singular pikte op
past participle opgepikt
infinitive oppikken
gerund oppikken n
main clause subordinate clause
present tense past tense present tense past tense
1st person singular pik oppikte opoppikoppikte
2nd person sing. (jij) pikt oppikte opoppiktoppikte
2nd person sing. (u) pikt oppikte opoppiktoppikte
2nd person sing. (gij) pikt oppikte opoppiktoppikte
3rd person singular pikt oppikte opoppiktoppikte
plural pikken oppikten opoppikkenoppikten
subjunctive sing.1 pikke oppikte opoppikkeoppikte
subjunctive plur.1 pikken oppikten opoppikkenoppikten
imperative sing. pik op
imperative plur.1 pikt op
participles oppikkendopgepikt
1) Archaic.

Anagrams

This article is issued from Wiktionary. The text is licensed under Creative Commons - Attribution - Sharealike. Additional terms may apply for the media files.